Professor Fred Espen Benth ved Universitetet i Oslo, mener at en kan se på kostnadene for strøm som en slags skatt for staten.
Benth jobber med matematisk finansteori, med spesielt fokus på anvendelser innen forsikring og markeder for energi (elektrisitet), vær og råvarer. Det er til Teknisk Ukeblad han kommer med uttalelsen, i en artikkel publisert i dag.
Staten mottar i år ca. 80 milliarder kroner i strøminntekter, hvorav ca. halvparten går tilbake til strømkundene som betaler over 87,5 øre/kWt i strømstøtte. Resten inntas i statsbudsjettet og finansminister Trygve Slagsvold Vedum og Regjeringen er nå i drøftelser med SV for å få flertall for forslaget til statsbudsjett som ble lagt frem tidligere denne måneden.
SV ønsker at strømstøtten skal reduseres fra øvre grense 5.000 kWt/mnd til 3.000 kWt/mnd og samtidig øke støtteprosenten innenfor rammen som gis støtte. Du kan lese mer om hvilke endringer SV ønsker her.
Teknisk Ukeblad har spurt professoren hvorfor staten kan velge å benytte denne «strømskatten» slik som staten vil, mens det er begrensninger ved den såkalte handlingsregelen for oljeinntektene.
– Hadde vi eksportert all strømmen, ville vi ha måttet følge handlingsregelen også for strøm, var svaret fra professoren.
Jeg er enig med professoren i at strømregningen med de høye prisene vi har i Sør-Norge i dag er en form for skatt, ettersom staten ikke tilbakefører større andel av de ekstraordinære inntektene til de som har betalt inn pengene. Staten refunderer bare 90 prosent av priser over 87,5 øre inkl. moms (og 80 prosent i de varme månedene). Med høye strømpriser slik det forventes til vinteren, blir det fort over 2 kroner kWt. Det er nesten 20 ganger mer enn det vi har hatt tidligere.
I stedet for å nevne handlingsregelen og sammenligne med olje-inntektene, ville jeg imidlertid også sagt at det her er en ren tilleggsskatt for store deler av befolkningen, for å leve et liv uten å ta fysisk eller psykisk skade.
Alle i Norge er avhengig av strøm til hus og hjem og blir tvunget til å betale, enten de har penger eller ikke. Beskatningen har i hvert fall ikke noe med inntekt- og formuesforhold til den enkelte strømkunden eller skattyteren å gjøre. I motsetning til andre land, kan ikke nordmenn skru på gasskranen og benytte gass i stedet, hvilket er billigere selv om gassprisene er høye.
Beskatning på denne måten er dessuten både vilkårlig og usikker, i tillegg til det er urettferdig.
Ingen vet hvilken skatt en skal betale mer enn en dag frem i tid, etter at Nord-Pool har fastsatt prisen. Som kjent har ikke politikerne styring over hva kraftbørsen fastsetter som pris eller «skatt» fra dag til dag.
Egentlig vet en det heller ikke når børsen har satt dagsprisen, for alt avhenger av hva som blir gjennomsnittlig døgnpris i måneden for den aktuelle prissonen. Det er under 3 prosent av husholdningene i dag som har fastprisavtaler og har forutberegnelighet, og mange av disse tjener penger på å bruke strøm – dvs. får skattefri inntekt fra staten for å bruke strøm.
Det er et prinsipielt problem at beskatningen gjøres tilfeldig ut fra hvor byråkrater og ulike tjenestemenn har satt grensene for disse ulike prissonene.
Til slutt er det en urettferdig skatteordning, for beskatningen er lik for alle uavhengig av inntekt og formuesforhold.
Det er stortingspolitikernes ansvar å sørge for at innbyggerne betaler en skatt som er forutsigbar og står i forhold til inntekt og formue en har, og som er rettferdig og ikke varierer ut fra tilfeldige forhold. Dette fremgår egentlig rimelig klart og tydelig av Grunnloven. Beskatningen kan ikke settes ut til private børser eller markedsaktører.
Alle ekstrainntekter innbetalt av strømkunder skulle vært ført tilbake om det ikke politikerne evner å ordne en makspris på strøm som er lik for alle, og som forhindrer ekstreme overpriser som må likestilles med en form for skatt slik professoren her peker på. Så får politikerne heller vedta de skatter som flertallet ønsker, på vanlig demokratisk vis. Bare dette er i samsvar med prinsippene som Grunnloven bygger på.